en es
Keep-it

En norsk idé

Keep-it® startet ved at en forsker oppdaget at parkeringslapper forsvinner i sollys. Han fikk dermed idéen om en holdbarhetsindikator for mat, basert på kjemiske prosesser, tid og temperatur. Dette resulterte i «Keep-it® holdbarhetsindikator» som ble lansert i norsk dagligvare i 2012. Ved utgangen av 2016 har Keep-it Technologies® solgt 22 millioner indikatorer.

En varm sommerdag i 1992 parkerer professor Per-Olav Skjærvold som vanlig sin bil på Tullinløkka i Oslo for å reise med tog til landbrukshøyskolen i Ås. Men akkurat denne dagen kommer han til å reflektere over noe som skal bli opprinnelsen til Keep-it indikatoren.

I hans bilvindu ligger et 40-talls parkeringslapper. Flere av dem solbleket slik at det er vanskelig å lese hva som står på dem. Skjærvold tenker: «hvordan skal den stakkars parkeringsvakten finne frem til den parkeringslappen som gjelder? Hva om man utviklet en parkeringslapp som over tid skifter fra grønn til rød når parkeringstiden er utgått?»

På vei til landbrukshøyskolen tenker Skjærvold på mulige løsninger. Kan fototeknologien unyttes? Vil det være mulig å kontrollere og forsinke fremkallingsprosessen til for eksempel et polaroidbilde?

Inspirert av disse ideene tok han kontakt med sin kollega og mangeårige «lekekamerat» innen forsøk med mekanikk og fysikk, professor Petter Heyerdahl, som umiddelbart tente på ideen. Disse to begynte så å kartlegge fotoprosesser. De tok bilder med instamatic-kamera, klippet polaroidfotoer umiddelbart i smale strimler og la dem i dypfryser. Deretter undersøkte de fremkallingen ved forskjellige temperaturer og over tidsperioder for å kartlegge forsinkelse av fremkalling. Disse forsøkene ble også gjennomført med forskjellig lyspåvirkning. De så tidlig at de ved bruk av temperatur kunne manipulere og forsinke fremkallingsprosessen og mente derfor at denne teknologien på en eller annen måte måtte kunne brukes for å kontrollere andre produkter som er temperatursensitive. Altså en såkalt holdbarhetsindikator, for eksempel for matvarer.

Samtidig innså Skjærvold og Heyerdahl at fremkallingsprosessen under høyere temperaturer gikk for fort og at de derfor måtte finne frem til en løsning hvor prosessen gikk mye saktere og med bedre presisjon og kontroll. Kunne en kjemisk prosess fungere bedre?

Denne realiseringen gjorde at de året etter at de første forsøkene startet, tok kontakt med kollega og professor innen grunnforskning og kjemi, Brit Salbu. Under disse første møtene fatter Salbu umiddelbart interesse for «produktet» og er klinkende klar i sin vurdering av hva som må til for at dette skal kunne utvikles til kommersielt produkt:

Hun sier: «vi må ha en farge, vi må ha en diffusjonsprosess og vi må ha en stabilisator». Salbu henter inspirasjon fra kjemikalier knyttet til forskjellige doktoravhandlinger og sammen med sin avdelingsingeniør Helge Lien utfører hun under årene 1993 og frem til 2001 utallige forsøk blant annet ved å benytte alginater (ekstrakt fra tare) og fargestoffet berlinerblått. Gjennombruddet kommer i 2001 da prinsippene til en holdbarhetsindikator lar seg verifisere i laboratorium.